Å lede lærere i læring

«Hvis elevene ikke lærer det vi underviser dem i, kanskje vi heller skulle undervise slik at de lærer?»[1]
Dette er ett av spørsmålene vi stiller oss i arbeidet med Vurdering for læring i skolen om dagen, også på min skole. En slik innfallsvinkel til utvikling av undervisningspraksis krever lærere som er åpne for egen læring, og som ønsker å utvikle seg som pedagoger. I følge Viviane Robinson er det viktig at skolens ledelse legger til rette for og engasjerer seg i læreres læring. Hvordan kan jeg som leder legge til rett for læreres læring på min skole?

Når jeg drøfter med lærere ved skolen hva som trengs for å utvikle vår felles kultur for læring, er tid det som spontant kommer opp. Å skjerme tid for egen læring og kollektiv refleksjon er viktig. Studier viser, at lærere lærer aller mest av andre lærere på egen skole[2]. Det vil si, at faste møter som er øremerka utviklingsarbeid, kursing og refleksjon rundt pedagogiske problemstillinger er en forutsetning. Hvis ikke vil det presserende fort gå på bekostning av det viktige i en travel skolehverdag.

Tid kan vi aldri få nok av. Når det er sagt, burde vi ha et greit utgangspunkt hos oss – med fellesmøte, teammøte, trinnmøte og infomøte hver uke. Én tirsdag i måneden bruker vi fellesmøtet til Vurdering for læring, i tillegg til at det leses individuelt og arbeides på team i mellom. Det sentrale blir da hva vi bruker tida til. Det er ikke nok å snakke sammen, potensialet ligger i hvordan vi snakker sammen. Som leder kan jeg bidra til å strukturere bruk av tid, gjennom å klargjøre mål og forventninger på forhånd, så alle kan være forberedt til møtet. En god struktur på sjølve gjennomføringa av møte er også mitt ansvar.

Som Robinson antyder holder det ikke å legge til rette for. Skolens ledelse må også engasjere seg i læreres læring. Hvordan lærer så lærere?

Vi voksne er nok ikke veldig annerledes enn barn – ikke engang lærere. Vi lærer også best når vi:

-          forstår hva som forventes av oss
-          får tilbakemeldinger som forteller om kvaliteten på arbeidet vårt
-          får råd om hvordan vi kan forbedre oss
-          er involvert i eget læringsarbeid, bl.a. gjennom å vurdere og reflektere over eget arbeid og egen faglig utvikling

Disse fire grunnprinsippene kjenner vi igjen fra Vurderingsforskriften.[3] Som leder må jeg klargjøre og kommunisere klare forventninger om læreres læring. Hva forventes av hver enkelt, og hvor skal vi sammen?

Jeg skal også sørge for at lærerne får konstruktive tilbakemeldinger på arbeidet de gjør, men det er ikke sikkert at det er jeg som skal gi dem. I følge Vygotsky lærer vi best i dialog med den kompetente andre. Det vil i denne sammenhengen være kolleger, eller en ressursperson utenfra, eller det kan være refleksjon over faglitteratur.[4] Å arbeide for et raust og åpnet arbeidsmiljø kan slik være noe av det viktigste jeg gjør for å fremme læreres læring. Lærere i et profesjonelt arbeidsfellesskap, som sammen tørr å reflektere over egen praksis og gi hverandre konstruktive tilbakemeldinger og gode råd, er åpne for læring. Ikke bare åpne, men motivert.

Hva er det som motiverer lærer for læring? Elevers læring er alltid en hovedmotivasjon for en lærer. Det som fremmer elevers læring, motiverer lærere for læring! Det er også min erfaring når vi arbeider med Vurdering for læring. Når læreren ser hvordan det vi diskuterer har relevans for elevens læring, kommer engasjementet og motivasjon for å strekke seg – og til og med endre praksis. Når ny kunnskap knyttes til lærerens tidligere kunnskap, og ikke minst egen erfaring, fremmes læring.[5]

Utviklingsarbeid og kollektive læringsprosesser tar tid. Underveis vil det være behov for justeringer (enkelkretslæring) og til og med en retenking og vurdering av underliggende faktorer (dobbelkretslæring).[6] Dette bør gjøres i dialog med lærerne og andre fagpersoner, internt og eksternt. Jeg som leder må også være åpen for læring, og utfordre meg sjøl: Hvis lærerne ikke lærer det jeg leder dem til, må jeg kanskje lede dem så de lærer?

(Arbeidskrav 5, som skulle leveres på bloggen.)

---

[1] Eppig sitert i Trude Slemmen: «Vurdering for læring i klasserommet», Gyldendal 2010.

[2] FIVIS-rapport fra 2012

[3] Forskrift til Opplæringsloven 2006, kap. 3 om individuell vurdering.

[4] May Britt Postholm og Klara Rokkones: «Læreres profesjonelle utvikling: En review av forskning om hvordan lærere lærer» i Læreres læring og ledelse av profesjonsutvikling, M. B. Postholm (red.), s. 23. Tapir 2012

[5] May Britt Postholm (red.): samme sted.

[6] Eirik Irgens: Profesjon og organisasjon, s. 122-123. Fagbokforlaget 2007.

Ledelse eller styring i skolen?

«God ledelse gir gode lærere og god skole», står det så klokt skrevet på KS sine nettsider. Som rektor og skoleleder stiller jeg meg klart bak et slikt utsagn – men hva legges i god ledelse? Den siste tidas debatt rundt arbeidstidsordninga til lærerne har fått meg til å stille meg spørsmålet: Er det bedre ledelse eller er det mer styring vi ønsker i skolen?

Som rektor er jeg skoleeiers representant på min skole. Derfor syns jeg det er viktig å sette meg inn i forsalget til ny arbeidstidsavtale, som det forhandles om på skoleeiers og skolelederes vegne. Jeg er glad for å se at KS ønsker å gi meg som rektor «rom til å lede». Når det er sagt har jeg fortsatt problemer med å forstå hvordan forslaget til ny arbeidstidsavtale for lærerne skal gi meg akkurat det. Den vil gi meg større rom til å styre og bestemme, men ikke nødvendigvis til å lede.

Min jobb ble en gang kalt skolestyrer. Nå snakkes det om skoleledere. Ordbruken avspeiler en endring i synet på ledelse i skolen. I grove trekk har vi bevega oss fra styring og kontroll i retning ledelse og myndiggjøring. Skolene har blitt mer kollektivt orienterte. Lærerne arbeider fram felles praksis, basert på felles verdier og normer, gjennom deling av erfaring og kompetanse. En viktig oppgave for rektor er å lede slike prosesser. For meg betyr å lede i denne sammenhengen først og fremst å angi retning, å legge til rette for, å motivere, å støtte, å forvente, å ansvarliggjøre, å opptre samlende – ikke å styre eller kontrollere. Det handler om å forløse hver enkelt sine ressurser i fellesskapet. Det kan ikke bestemmes, det må gjøres i samarbeid.

Samarbeid med lærerne

Også i fagforeningsarbeid har utviklinga gått mer i retning av medansvar for utvikling og gode løsninger. Utdanningsforbundet kurser sine tillitsvalgte til ikke bare å være den tradisjonelle vaktbikkja, men også til å være førerhund – å bidra med sin profesjon til å utvikle skolen i samarbeid med arbeidsgiver. Dette er en retning jeg håper Utdanningsforbundet vil fortsette å lede sine organiserte i. Vi trenger engasjerte lærere som vil noe med skolen, og som vil være pådrivere i skolens utviklingsprosesser.

«God skole utvikles i tett samarbeid mellom ledelse og lærere» – igjen kloke ord fra KS, men igjen skjønner jeg ikke hvordan forslaget som er lagt fram skal føre til bedre og tettere samarbeid om de viktige oppgavene. Hvis jeg som rektor må bruke tid på å forhandle arbeidstid og leseplikt med hver enkelt lærer som motparter en gang i året, blir det bedre og tettere samarbeid om skoleutvikling av det? Den oppgaven mener jeg ivaretas på en god og kvalitetssikra måte av kompetente forhandlere fra min arbeidsgiverorganisasjon KS og min arbeidstakerorganisasjon Utdanningsforbundet. Som rektor vil jeg heller samarbeide med lærerne og andre ansatte om å drive og utvikle den gode skole for elevene.

Lokale tilpasninger som vi på vår skole har bruk for, har vi rom for å gjøre også i dag om vi greier å samarbeide. Jeg ser det argumenteres med at enkelte tillitsvalgte kan stoppe slike avtaler, og at det nye forslaget til arbeidstidsavtale vil gi skoleledere rom til å styre avtalen dit hun/han ønsker og avtale arbeidstid og leseplikt med hver enkelt lærer. Det er da jeg mener vi er på vei bort fra det vi arbeider for å bygge opp – det kollektive ansvaret. Jeg som rektor skal være den gode lagleder, ikke en årlig motpart! Arbeidslivskonflikter vil jeg ha så langt unna klasserommene som mulig.

Kontroll av arbeidstid

Hvor kommer behovet for å ta større kontroll over lærernes arbeidstid fra? Det argumenteres med behov for å kunne lage hensiktsmessige arbeidsavtaler med rom for etterutdanning uten å skape store vikarbehov. Samtidig sies det, at det ikke er meninga at lærerne skal arbeide mer.

Jeg forstår ikke hvordan å flytte tid fra skoleåret til utenom skoleåret skal gi mindre behov for vikarer, uten at lærerne arbeider mer. Enten må planleggingstid og samarbeidstid i løpet av skoleåret flyttes, eller så må det gå av undervisningstid, som vil gi behov for flere lærere eller vikarer.

I følge FIVIS-rapport fra 2012 lærer lærere aller mest av andre lærere på sin egen skole. Tid til samarbeid og refleksjon underveis i den praktiske skolehverdagen er altså veldig viktig å prioritere. Behovet for å styre fellestid til samarbeid er derfor helt klart til stede. Samtidig har jeg som rektor behov for at lærere følger opp problemstillinger som oppstår underveis, når de er der. Jeg forventer at læreren bruker sitt profesjonelle skjønn og sin delegerte ledelse til å legge til rette for elevenes læring og utvikling, i samråd med sine kolleger og foresatte. Det krever også tid, tid som er vanskelig å timeplanlegge på høsten når arbeidsplan lages.

Tillit

Det er bedyra at forslaget ikke er fremma for at kommunene skal spare penger. Det skjønner jeg, for selv om noen kommuner prøver ut den nye muligheten for å trekke lærerne mer ut av skoleåret, vil ikke behovene for å arbeide mens elevene er der forsvinne. Foreldremøter, samarbeidsmøter og skoleforestillinger vil forhåpentlig fortsatt være prioriterte oppgaver i skolen. Det blir dyrt, hvis lærerne skal begynne å få overtidsbetaling, som de nå avstår fra.

Som skoleleder trenger jeg rom til å lede. Jeg opplever at tillit fra skoleeier, ansatte, foresatte og elever gir meg dette rommet. Lærerne trenger også et slikt rom. De er klasseledere og medansvarlige gjennom sin pedagogiske profesjon. Jeg vil være førerhund som leder an i samarbeid med den profesjonelle lærer, ikke ei vaktbikkje som prøver å styre en antatt motpart.

Ingrid Stai Skjesol, rektor og student ved rektorutdanninga ved NTNU

Blir jeg en bedre rektor av å blogge?

Jeg blir helt klart en bedre rektor av å logge, men om jeg blir det av å blogge i offentligheten er jeg mer usikker på...

Motivasjon og gevinst ved å skrive logg er egen læring. Den er ikke nødvendigvis interessant eller egna for andre. Hvis jeg skal blogge, er det for at andre kan lære av mine refleksjoner. Da bør mine refleksjoner være ferdig reflektert, tenker jeg. I loggen formes tankene.

...da ble visst dette likevel en logg-blogg.

Leder i læring blir blogger!

Jeg lærer hver dag. Som leder lærer jeg veldig mye hver dag. Her på rektorutdanninga lærer jeg veldig mye hver økt!

Det viktigste jeg har lært i dag er, at å arbeide med digital kompetanse i skolen er like utfordrende om du har all verdens oppdatert utstyr som om du har bare en håndfull kasserte datamaskiner fra næringslivet. Den virkelige utfordringa er uansett pedagogisk!